Jeg skal være voluntør for Misjonsalliansen Kambodsja i nærmere to og en halv måned og ankommer med stor spenning. Det er Bente Iversen Foseide (31) som møter meg på flyplassen. Bente har med seg norsk flagg, og jeg blir møtt med et stort og varmt smil. Vi har akkurat rukket å Skype før jeg dro hjemmefra så jeg kjenner henne igjen med det samme. Hun og mannen Knut (31) er utsendinger for Misjonsalliansen i Phnom Penh, de har vært her i tre år. Sammen har de lille Anna på ett. Ettersom de fleste Kambodsjanere allerede har tatt ferie, inklusive Misjonsalliansens sjåfør Sochi, for å feire årets viktigste høytid Pchum Ben, så tar vi drosje inn til sentrum av Phnom Penh. Mine første inntrykk er overveldende. Dette må være som Cuba.  Jeg har ikke vært der, men bilder får meg til å tenke på et liknende landskap. Det er som å skru tiden tilbake til 60 tallet.

Trafikken her er kaotisk. Det er et strukturert anarki. Sett utenfra er det ikke mulig å øyne systematikken i kaoset.  Men så lenge de anarkistiske kjørereglene følges går det bra, forteller Knut. Det er bare å glemme alt du har lært om trafikkregler. De første dagene oppleves det å krysse gaten som rene selvmordsforsøket. Men det er ingen aggresjon i trafikken. Tuk tukene freser avgårde med sine passasjerer. Tuk tuk er en vogn festet til en moped. Det er et rimelig og praktisk fremkomstmiddel i den kollektive trafikken. Mopedene med mor og far, gjerne også to småbarn som oftest uten hjelm i trafikken, er nok mest utsatt. Minstemann foran, mor bakerst. Hjelm er kun for voksne og de fleste mopedistene og syklistene bruker ikke hjelm. Men det virker som alle har en stor respekt for enkeltmennesket i gaten. Jeg blir anbefalt å ikke bekymre meg for mye for om de stopper når jeg krysser gaten. Etter hvert  har jeg også oppdaget forutsigbarheten.